„Juliet – Drottning Podil“

Podil – sögulegi hluti miðborgar Kiyv – er nú miðstöð borgarlífsins. Þar eru kaffihús og veitingahús, verslanir og skrifstofur, parísarhjól, ein mikilvægasta menntastofnun landsins, markaður með sögu aftur til 15. aldar, minnisvarðar um byggingarlist barokks Kósakka, miðalda, Sovétríkjanna, Költ kvikmyndalist og Költ klúbbar... Og í Podil býr Juliet.

Juliet er 10-12 ára, hún er gáfuð, falleg, sjálfstæð, hagsýn, örlítið dekruð. Hún hefur erfiðan persónuleika og er ekki alltaf í góðu skapi en þrátt fyrir það er hún mjög góð stúlka.

Síðan ég kynntist henni, fyrir um 5 eða 6 árum, hefur hún búið undir tröppum að stofum sem eru á fyrstu hæð eins íbúðarhúsanna. Juliet er stjarna á svæðinu, Juliet er hundur.

Enginn veit hvernig hún fékk þetta nafn, hvernig hún hóf að búa undir tröppunum eða hve mörg fyrirtæki hafa starfað yfir höfði hennar. En (næstum) allir þekkja Juliet.

Skál hennar er alltaf full af mat (og er stanslaust notuð af nágrönnum hennar, dúfunum), og oft, út frá samsetningu máltíðarinnar, geturðu uppgötvað að íbúar á svæðinu hafa fagnað, því matseðill Juliet inniheldur afgang af pylsum, skinku, ostum, stundum jafnvel Jamon.

Hún verndar svæði sitt, heilsar kunningjum og er eitt þeirra fyrirbæra sem sameinar algjörlega frábrugðnar manneskjur. Juliet er leiðarljós á milli félagsheima, í gegnum hana vaxa rætur bæjarlífsins. Enn fremur teygjast þær rætur um önnur svæði borgarinnar. Kona sem flutt hafði frá Podil kom jafnvel til þess að hitta Juliet meðan á Covid-19 takmörkunum stóð – og þetta er bara eitt dæmi.

Í lok febrúar hugsaði ég sífellt um Juliet. Ég vissi að hún kæmist af betur en nokkur annar, en ég skildi líka að stríðið hlífir engum.

Um leið og tækifæri gafst í byrjun mars fór ég til Podil. Ég sá varðstöðvar, skriðdrekavarnir, skotför og brotnar rúður. Ég sá ekki Juliet.

Ég vissi nú þegar að hún hræddist sprengingar, byssuskot, loftvarnaflautur og að hún flakkaði um hverfið í leit að vernd...

Ég veit að hún býr enn í Podil, en á nýjum stað, og einhver hugsar um hana – því drottningin þarfnast aðhlynningar.

Þetta myndband er tilraun til að finna Juliet og segja sögu hennar. Þetta er röð viðtala við fólk sem þekkti Juliet og er einblínt á staði þar sem hún bjó. Þetta er líka saga íbúa borgarinnar, reynsla þeirra af því að lifa við stríð, um þá staðreynd að stríð breytir öllu til elífðar.

Artwork

“Juliette – Dronningen af ​​Podil”

Podil - den historiske del af centrum af Kiev - er nu et af bylivets centre. Der er caféer og restauranter, små butikker og kontorer, et observationshjul, en af ​​de vigtigste uddannelsesinstitutioner i landet, et marked, hvis historie går tilbage til det 15. århundrede, arkitektoniske monumenter fra kosakbarokken, middelalderen, Sovjetunionen, kultbiograf, kultklubber... Og det er i Podil, Juliet bor.

Juliet er 10-12 år, hun er smart, smuk, selvstændig, praktisk, lidt forkælet. hun har en svær karakter og er ikke altid i godt humør, men på trods af dette er hun en meget god pige.

Så længe jeg har kendt hende, som er omkring 5 eller 6 år, har hun boet under trappen, der fører til flere saloner placeret på første sal i en af ​​beboelsesejendommene. Juliet er en lokal stjerne, Juliet er en hund.

Ingen ved, hvor hun har fået dette navn fra, hvordan hun begyndte at bo under trappen, eller hvor mange små virksomheder, der har ændret sig hen over hovedet på hende. Men (næsten) alle kender Juliet.

Hendes skål er altid fyldt med mad (og det bliver konstant brugt af due-naboerne), og ofte kan man, ved sammensætningen af ​​maden, opdage at nogle af beboerne i området har haft en fest, fordi Julies menu indeholder rester. pølser, skinke, ost, nogle gange endda jamon.

Hun vogter sit territorium, hilser på bekendte og er et af de fænomener, der forener helt forskellige mennesker. Juliet er en guide mellem sociale verdener, gennem hende dannes det lokale livs rodnet. Desuden strækker disse rødder sig til andre områder af byen. Så en kvinde, der engang flyttede fra Podil, kom stadig for at se Juliet under COVID-19-lockdowns - og dette er blot et eksempel.

I slutningen af ​​februar blev jeg ved med at tænke på Juliet. Jeg vidste, at hun ville klare sig bedre end nogen anden, men jeg forstod også, at krig ikke skåner nogen.

Så snart muligheden bød sig i begyndelsen af ​​marts tog jeg til Podil. Jeg så blokposter, panserværnshindringer, skudmærker og knuste ruder. Jeg så ikke Juliet.

Jeg vidste allerede, at hun var bange for eksplosioner, skud, luftalarmer, og at hun løb rundt i distriktet og ledte efter beskyttelse...

Jeg ved, at hun stadig bor i Podil, men et nyt sted, og nogen tager sig af hende — for dronningen har altid brug for omsorg.

Denne video er et forsøg på at finde Juliet og fortælle hendes historie. Dette er en række interviews med folk, der kendte Juliet og fiksering på de steder, hvor hun boede. Men dette er også en historie om byens indbyggere, om deres oplevelser med at leve i krig, om at krig ændrer alt for altid.