Við finnum ekki lengur fyrir framtíðinni Lviv, borgin sem ég bý í, er staðsett í vesturhluta Úkraínu og er í dag stærsta miðstöð heims fyrir fólk sem felur sig frá sprengingum og eldflaugaárásum. Ef við tölum um vegalaust fólk innan eigin lands sem býr í Lviv, þá eru opinberlega yfir þrjúhundruð þúsund. Það er erfitt að ímynda sér umfangið en tölfræðilega er það eins og allir íslendingar hafi flutt til Lviv. Reyndar hefur Lviv frá upphafi stríðsins orðið staður þar sem milljónir flóttamanna finna tímabundið skjól á meðan þau leita að öruggum stað. Sum þeirra gætu komist aftur heim en mörg munu hafa engan stað því borgir sem þau bjuggu í hafa verið þurrkaðar af yfirborði jarðar, eins og kom fyrir Mariupol. Frá einum íbúa hennar: „Til að geta flúið þaðan þarftu að verða önnur manneskja – hálf tóm og hálf ný. Annars áttu ekki möguleika á að yfirgefa borgina. Þú verður manneskja sem hefur enga fortíð, með minningar sem hafa engan veraldlegan grunn. Þú átt ekkert eftir, ekki einu sinni grafir foreldra þinna. Á stríðstíma er fólk eins og tré. Þau eru sterk og kraftmikil, dýpt róta þeirra er margföld hæð stofnsins. Hinsvegar, á einhverjum tímapunkti, eru þessi tré rótlaus. Og ekki allir geta fest rætur aftur og blómstrað aftur að vori og gulnað að hausti.“ Verkefni mitt byggir upp frásögn með því að blanda ljósmyndum, teknar fyrir og eftir allsherjar innrás Rússlands í Úkraínu, við textílsinnsetningu og heimsendamyndir af miðaldarlegum smáhlutum. Markmiðið er að skapa sjónræna seríu og vettvang fyrir gesti til að dýfa sér í óþekktan heim tilfinninga og upplifun annarra.
Þetta stríð tók burt minningar mínar, en ég man sögur þess fólks sem ég hitti. Þau sem voru neydd til að yfirgefa heimili sín eða misstu þau alfarið.
Vi mærker ikke længere fremtiden
Lviv, byen hvor jeg bor, ligger i den vestlige del af Ukraine og er i dag det største knudepunkt i verden for mennesker, der gemmer sig for bombninger og raketangreb. Hvis vi taler om de internt fordrevne, der nu bor i Lviv, så er det officielt mere end tre hundrede tusinde. Det er svært at forestille sig omfanget, men statistisk er det, som om hele Islands befolkning flyttede til Lviv. Faktisk er Lviv siden krigens begyndelse blevet et sted, hvor millioner af flygtninge har fundet midlertidigt husly, mens de leder efter et sikkert sted. Nogle af disse mennesker kan muligvis vende hjem, men mange vil ikke have nogen steder at vende tilbage til, da de byer, de boede i, er blevet udslettet fra jordens overflade, som det skete for Mariupol. Fra en af dens borgere:
"For at kunne evakuere derfra, skal du blive en anden person – halv tom og halv ny. Ellers har du ingen chance for at forlade byen. Du bliver en person, der ikke har nogen fortid, en person, hvis erindringer ikke har noget materielt grundlag. Du har intet tilbage, ikke engang dine forældres grave. I krigstid er mennesker som træer. De er stærke og kraftfulde, dybden af deres rødder er mange gange større end højden af deres stammer. Men på et tidspunkt bliver disse træer revet op med rod. Og ikke alle kan slå rod igen og blomstre igen om foråret og gulne om efteråret."
Mit projekt bygger en fortælling ved at kombinere fotografier, taget før og efter den russiske invasion af Ukraine i fuld skala, med en tekstilinstallation og apokalyptiske billeder af middelalderlige småting. Målet er at skabe en visuel serie og et rum, hvor den besøgende kan kaste sig ud i den ukendte verden af andres følelser og oplevelser.
Denne krig tog mine minder, men jeg husker historierne om de mennesker, jeg møder. Dem, der blev tvunget til at forlade deres hjem eller mistede dem helt.